Hjem

Historien om et vennskap og en kjole

Lengst der nede i det svart-svarteste hullet åpenbarte det seg en løsning, en løsning på alt. Du trenger jo ikke å være her, du kan bare forsvinne fra jordens overflate. Der og da (og i ganske lang tid framover) fremsto det som en god løsning. Det var bare å begynne å planlegge, nesten så man gledet seg litt, det føltes trygt å ha en åpen bakdør.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva som gjorde at jeg havnet i det svarte hullet, det var en rekke fysiske og psykiske faktorer som samspilte over tid.

Alle så at jeg var psyk, jeg så jo ut som et vandrende skjelett hvor sjelen var på vei bort, det fantes ingen ekte reaksjoner, ingen glede eller sinne, jeg brød meg bare ikke. Familien min gikk på tå og hev rundt meg, de visste ikke hva de skulle gjøre og var redde for å si noe feil.

Det var mange som sa til meg: «Jeg ser at du sliter med noe, ring hvis det er noe jeg kan gjøre for deg …» En som har tråkket over kanten og falt nedi det svart-svarteste hullet ringer ikke, det er ikke dekning der nede, der er man helt alene. Leger og psykologer får heller ikke kontakt med deg der nede, de når ikke inn. Så det var altså ikke noe noen kunne gjøre for meg, men det var noe jeg kunne gjøre for andre … jeg har alltid vært pliktoppfyllende, jeg holder det jeg lover!

En av mine venninner minnet meg på at jeg hadde lovet å sy en kjole til henne som hun skulle bruke i en spesiell anledning, var det ikke på tide å sette i gang snart? Å faen, tenkte jeg, jeg har jo planlagt, skaffet ting til veie og var fortrolig med at dagen for «exit» nærmet seg. Javel … jeg får holde det jeg har lovet, exit må utsettes noen uker, jeg vil gi min beste venn en fin dag i en kjole som passer, siden hun har så vanskelig for å finne noe som sitter bra i butikkene.

Det denne smarte dama hadde skjønt, var at det er fånyttes å tilby hjelp til en som ikke tror at noen kan hjelpe, at det jeg trengte var å få snudd tankene mine ved hjelp av å gjøre noe fysisk og få i meg næring. Det var lenge siden jeg hadde spist noe mer enn en yoghurt i løpet av dagen. Jeg sydde og sydde og sydde, venninnen min ble aldri fornøyd. Stadig var det noe som måtte forandres på kjolen, hundrevis av perler skulle sys på for hånd, så ville hun ha kjolen kortere, og så syntes hun den kanskje burde være mer utringet, jeg forsto faktisk ikke at hun bare forsøkte å hale ut tiden mens hun håpet på at jeg skulle bli litt friskere.

Ukene gikk og våren kom, og med den kom lyset sakte, men sikkert tilbake, både ute og inni meg. Venninnen min hadde alltid med seg noe mat når hun skulle prøve kjolen, hun maste ikke på meg om å spise, hun bare «glemte» maten når hun gikk. Kjolen ble til slutt ferdig, og det er den flotteste jeg noensinne har sydd, men venninnen min brukte den aldri, hun greide ikke. Hun sier hun ikke klarte å kaste den, men hun blir kvalm når hun åpner skapet og ser den, hun vet hvor nær hun var ved å miste meg.

Marit

 

For at alle skal finne igjen mening og verdi i livet

Kontaktinfo
  • Adresse:
  • Tlf.:
  • E-post:

    Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

  • Org.nr.:

    923 708 081

Vipps
  • Valgfritt beløp til:

    608062

  • Vips handlekurv:

    701863

Vipps handlekurv QR kode
Grasrotandelen
Støtt oss via grasrotandelen

Du finner oss enkelt ved å søke etter org. nr.:
923 708 081

Kontonr.:

1885.18.57393



Er du etterlatt og ønsker noen som lytter?

Ring vår erfaringsbaserte Sorgstøttelinje 95 00 76 74, hver søndag mellom klokken 20.00 og 22.00


Kopirett © Lillebrors Minne